“Å gjøre språk tilgjengelig kan og skal alle bidra til. “

Pritchard og Zahl, “Veiene”, 2013

Hva er norsk tegnspråk?

Norsk tegnspråk (NTS) er et anerkjent og fullverdig språk, og det brukes daglig i Norge. Språket produseres ved hjelp av hender supplert av ansikt, hode og overkropp. Denne måten å produsere språk på gjør det velegnet til å bli oppfattet av synet. Tegnspråk fungerer uavhengig av lyd. Det gjør språket særdeles velegnet å forstå for alle som strever med lydoppfattelse, enten det er fordi de er hørselshemmete, fordi de befinner seg i støyende omgivelser, eller dersom de som kommuniserer, befinner seg på hver sin side av en glassvegg. Tegnspråk er med andre ord velegnet til å bli oppfattet av alle seende mennesker, hørselshemmete eller normalthørende, så sant lysforholdene er tilstrekkelig gunstige. Tegnspråk kan også oppfattes taktilt, slik at det er et godt egnet kommunikasjonsmiddel for døvblinde.

(Kilde: “Veiene”, Pritchard og Zahl, 2013.)

“Tegnspråk er ikke internasjonalt. På samme måte som talespråk, er tegnspråk produkt av et lands kultur og tradisjoner. Tegnspråk er altså ikke internasjonalt. Ulike land har sine nasjonale tegnspråk, tilpasset den kultur og de forhold det skal fungere i forhold til.”

Kari Larsen, Vestlandet kompetansesenter, 2002

Brukere av norsk tegnspråk?

Det er regnet å være bortimot 20 000 mennesker her i Norge som bruker norsk tegnspråk daglig. De fleste av dem er hørende, som hørende barn av døve foreldre, foreldre, søsken og annen familie av døve, lærere til døve, tolker som oversetter mellom norsk tegnspråk og norsk, arbeidskollegaer til døve, språkstudenter og språkforskere og andre interesserte. I et miljø hvor tegnspråk brukes, har brukerne, om de er døve, sterkt tunghørte eller normalthørende, tilgang til all kommunikasjon som foregår, og dermed er informasjon tilgjengelig.

(Kilde: “Veiene”, Pritchard og Zahl, 2013.)

De aller fleste som bruker tegnspråk, uavhengig av hørselsfunksjon, er tospråklige. Tospråklighet mellom (minst) et tegnspråk og (minst) et talespråk omtales ofte som bimodal tospråklighet, da man skiller på de to modaliteter som er involvert (det auditive for talespråk og visuelle for tegnspråk).

Opplæringen som fremmer bimodal tospråklighet reguleres av opplæringsloven. For barn i førskolealder har de barna «som har særlige behov for tegnspråkopplæring» rett til det etter  § 2-6.

Norsk tegnspråk har geografiske og sosiale varianter, og det utvikler seg over tid og på ulike arenaer der det er flere tegnspråkbrukere. Akkurat som alle andre språk.

Barn og tegnspråkopplæring.

De fleste hørselshemmede barn har foreldre som hører, og ingen i familien kan tegnspråk når barnet blir født. I Norge har alle foreldre med hørselshemmede barn tilbud om å lære tegnspråk gjennom Statpeds kurstilbud “Se mitt språk”. Målet med denne opplæringen er at familiemedlemmene skal kunne kommunisere flytende og uanstrengt med hverandre. Barn med ci eller høreapparat bruker store krefter på å oppfatte tale og munnavlese norsk i hverdagen. De blir fort slitne. Derfor er det viktig å lære tegnspråk selv om barnet ditt kommuniserer godt med tale.

Når du ikke hører så godt er det utrolig kjekt med et språk du kan SE. I løpet av en dag er det mange situasjoner som gjør at det er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt, også når du er normalthørende. Da er det supert å kunne et visuelt språk, som norsk tegnspråk!

Det er også slik at hørende barn har utbytte av tegnspråk. Det hemmer ikke talespråksutviklingen, tvert i mot. Babyer kan produsere tegn tidlig, det vil gi tidlig kommunikasjon, noe som igjen kan gi de et forsprang også når det gjelder den talespråklige utviklingen. Tegnspråk kan også være til god hjelp i den tidlige lese- og skriveutviklingen.

Derfor vil det også være nyttig for de andre barna i gruppen/klassen å lære seg tegnspråk. Alle kan kommunisere med hverandre, og for mange vil tegn og tegnspråk også være et springbrett til innlæring av norsk. Dette kan for eksempel være fremmedspråklige og/eller barn som strever med lesing og skriving. Å se språk i tillegg til å høre det skaper for mange en lettere tilgang til forståelse og læring, og det gir bedre vilkår for arbeidsminnet.

Det offentliges ansvar for norsk tegnspråk.

I 2008 kom stortingsmeldingen “Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk”. Denne anerkjente norsk tegnspråk som et fullverdig språk. Denne sa blant annet: “(…)teiknspråk har ein grunnleggjande verdi i seg sjølv, mellom anna som identitetsmerke og ekte kulturuttrykk for ein språkleg minoritet i det norske samfunnet. Det norske teiknspråket er også eit genuint norsk språk, ein del av den norske kulturarven og ikkje minst ein del av det språklege mangfaldet i landet som vi alle har ei særleg plikt til å ta vare på.”

Stortingsmeldingen foreslo også opprettelsen av en egen tegnspråkrådgiverstilling i Språkrådet. Sonja Myhre Holten ble ansatt i 2011. Holten er selv døv og tegnspråkbruker.

På tampen av 2015 ble også samarbeidsavtalen mellom Statped og språkrådet formalisert. Statped har en særs viktig rolle i ivaretakelse og styrking av norsk tegnspråk da driver Norges siste gjenværende heltidstilbud for hørselshemmede og deltidsopplæringstilbud. Disse tilbudene er for elever som har opplæringen sin i og på tegnspråk.