Kategorier: Konferanser

Norsk tegnspråk – fra rettigheter til praksis

Den 16. januar gjennomførte Høgskolen i Oslo og Akershus, Norges Døveforbund og Språkrådet en utdanningspolitisk dagskonferanse om norsk tegnspråk. På programmet var også paneldebatt om tegnspråk med ere stortingspolitikere. Konferansen ble direktesendt på Facebook av Døves Media.

Tekst og foto: Supervisuell

På papiret har døve og hørsels- hemmede mange rettigheter, spesielt barn som går i barnehage og på skole. De har rett til å få opplæring i og på tegnspråk. Kommunene har ansvaret for å gi barna et tilbud som oppfyller deres rettigheter.

Men i praksis er dette lettere sagt enn gjort. Bor man ikke i en av
de største byene hvor det nnes etablerte tilbud, kan det i verste fall være nesten umulig.

Gjennom hele dagen ble denne problemstillingen belyst gjennom innlegg og personlige historier fra foreldre og barn.

Sist på programmet var paneldebatt med stortingsrepresentanter fra Kirke-, utdannings- og forsknings- komiteen representert ved Kristin Vinje (H), Christian Tynning Bjørnø (A), Bente orsen (FrP) og Ivar Odnes (Sp). Trine Skei Grande (V) deltok også.

Partiene SV, KrF og MDG var også invitert til å delta, men klarte dessverre ikke å stille med representanter.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) var også invitert, men kunne ikke delta. I hans sted møtte statssekretær Magnus Thue.

Allerede i januar fastslår vi: Dette var et av de viktigste arrangementene for norsk tegnspråk i 2017!

Curt Rice
Curt Rice

Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, ønsket velkommen til dagskonferansen med å reflektere over begrepet fonologi. Han er selv språkforsker og lingvist. Mange tenker på fonologi som et Curt Rice Åse Wetås begrep som har med lyd å gjøre. Selve begrepet blir definert som språkets bestanddeler av lyd i alle oppslagsverk.

Men dette er feil, ifølge Rice; fonologi er om språkets minste bestanddeler. Vi kan også snakke om fonologi og fonemer i tegnspråk; de minste komponentene i språk som kan settes sammen til meningsfylte uttrykk.

På samme måte som vi har lyder i talespråk som hver for seg ikke gir mening, men som blir meningsfylte uttrykk når de settes sammen til ord, har vi på tegnspråk små bevegelser og håndstillinger som hver for seg ikke gir mening, men som kan settes sammen til tegn. Dette understreker at norsk tegnspråk er et fullverdig språk, på linje med talespråk, men med en annen modalitet. Istedenfor å høre språket, ser vi språket. I stedet for å uttale ord, gjør vi tegn. Men på et høyere nivå er det de samme prosessene som gjør det til et språk i hodet vårt.

Rice tok også opp spørsmål for dagen: Nå som døveskolene er nedlagte, hvordan kan vi gi integrerte barn tilgang til et rikt tegnspråkmiljø? Døve og hørselshemmede har rettigheter, hvordan kan disse rettighetene oppfylles i praksis?

Magnus Thue, statssekretær fra Kunnskapsdepartementet, fortalte at han selv snart skal bli far for første gang.

Han opplever at i Norge har vi en trygghet gjennom at barn som fødes blir screenet for hørselstap, og dersom barnet hans ikke hører, vet han at familien vil få tilgang til tegnspråk. Det er en trygghet, selv om han vet at vi fortsatt har utfordringer.

Thue nevnte stortingsmelding 61 (1984–1985) som en milepæl; da norsk tegnspråk ble anerkjent som språk, knyttet til undervisning av døve. Siden da er vi kommet langt.

Men selv om døve og hørselshemmede barn har rett til tegnspråk, og kommunene og skoleverket har en plikt til å sørge for opplæring i og på tegnspråk, så er dagens praksis ikke bra nok ennå.

Døveskolene er lagt ned, og den siste statlige døveskolen i Norge, Møller skole, skal overtas av Trondheim kommune. Det blir en kommunal oppgave å skape lokale tegnspråkmiljøer og løfte tegnspråk.

Åse Wetås

Åse Wetås, direktør i Språkrådet, fortalte at selv om Språkrådet formelt er en del av Kulturdepartementet, er Språkrådet sektorovergripende. Det betyr at Språkrådet kan bidra til at språkpolitiske hensyn tas med i vurderingen i saker som andre departementer har ansvar for.

Språkrådet er også tydelig på at norsk tegnspråk er et levende språk som ikke nødvendigvis er koblet til hørselsstatus. Også hørende kan være tegnspråklige, f.eks. barn av døve foreldre som har tegnspråk som førstespråk.

Norsk tegnspråk ble før ofte sett i et funksjonshemmingsperspektiv; som et hjelpemiddel. Språkrådet derimot anser norsk tegnspråk som en del av den norske kulturarven og et av Norges minoritetsspråk.

Wetås nevnte også FN-konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD) som viktig, fordi den omtaler tegnspråk i et sosiokulturelt perspektiv – ikke i et funksjonshemmingsperspektiv, selv om konvensjonen er om funksjonshemmede.

Hedvig Sinnes

Hedvig Sinnes er leder i Norges Døveforbund. Hun har jobbet i mange år som lærer for døve og hørselshemmede barn ved Auglend skole i Stavanger, hvor hun i dag er avdelingsleder.

Hun fortalte om sine egne erfaringer og observasjoner gjennom mange år, og hvordan hun kunne se endringene som påvirker elevenes hverdag i skolen. Som lærer har Sinnes vært gjennom tre skolereformer: Mønsterplanen 1987, L97 og Kunnskapsløftet 2006.

Etter den første reformen i 1987, ble det tillatt å bruke tegnspråk i undervisningen av døve barn. På denne tiden var det ikke vanskelig å se hvem av elevene som hadde døve foreldre eller hørende foreldre. De elevene som hadde døve foreldre, hadde bedre ordforråd og et sterkt språk. De fikk tegnspråk inn med morsmelka, og det kunne merkes på skolen. De kommuniserte rett og slett bedre.

I 1996 ble «Se mitt språk» med tegnspråkopplæring til hørende foreldre innført. Så kom neste skolereform med L97 og døve fikk rett til undervisning i og på tegnspråk.

Etter dette ble forskjellen gradvis mindre; det ble vanskeligere å se hvem av elevene som hadde døve eller hørende foreldre. Tilgangen til tegnspråk ble bedre, flere elever fikk tidlig tilgang til tegnspråk.

Dette var starten på en «gullalder» i undervisning av døve, ifølge Sinnes. I dag ser vi at denne generasjonen med døve – de unge voksne som er «barn av L97» – i stadig større grad tar høyere utdanning og kommer inn i yrkeslivet.

Men i løpet av de siste årene har denne utviklingen gått noe tilbake, fordi flere barn får operert inn cochleaimplantat og flere foreldre avventer med å lære tegnspråk.

Holdningen til tegnspråk har endret seg noe – tilbake til et syn på tegnspråk som et verktøy, som en støtte og som en reserveløsning for talespråk.

Selv om teknologien gjør framskritt med bedre høreapparater og cochleaimplantater som kan gi mer hørsel, må elevene fremdeles få tegnspråk.

For selv med høreapparat og CI er det vanskelig å høre hverandre hvis det er flere som snakker samtidig. Elevene må kunne diskutere og snakke sammen i grupper, ikke bare ha en-til-en kommunikasjon med en lærer.

Sinnes sier at hun nå ser en forskjell igjen, på hvem som får tegnspråk tidlig og hvem som ikke får det. Og det samme har Ål folkehøyskole signalisert; tendensen til språklig og sosial deprivasjon hos hørselshemmede er økende nå. Barna i dag har rett til tegnspråk. Men hvem kan tegnspråk? I kommunene ser de ofte på barnets hørsel og fokuserer på om barnet kan lære å snakke med stemmen. Det er for lite fokus på tegnspråk.

I en barnehage som har et hørselshemmet barn er det kanskje en voksen som kan tegnspråk, men hva med de andre barna?

Barn trenger tegnspråkmiljø med jevnaldrende. Slik kan de føle seg inkluderte, og ikke alltid føle at de er litt annerledes enn de andre.

Sinnes ser i dag at flere barn får tegnspråk for sent, og er bekymret over utviklingen. Nå som døveskolene er nedlagt, havner mange barn i et vakuum – tegnspråkmiljøer smuldrer bort.

Nå som kommunene har fått ansvaret, trenger vi interkommunale tilbud. Vi trenger også en holdningsendring hvor hørselshemmede barn blir sett på som vanlige barn med et annet språk og ikke som spesialpedagogiske tiltak.

Stortinget har gjort mange gode vedtak, men det blir ikke fulgt godt nok opp nedover i systemet

Vi må jobbe for å skape en bedre forståelse av utfordringene, slik at vi får bedre samsvar mellom stortingsvedtakene og hva som skjer på «gulvet» i skolene.

Trine Skei Grande (V)

Trine Skei Grande, leder i Venstre, mener det er rart at det er vanskelig å nå fram med en forståelse av tegnspråk som minoritetsspråk når man har så mye dårlig erfaring med språk og identitet.

Dette er en referanse til fornorskingspolitikken, der norske myndigheter sto for en politikk der samiske språk aktivt ble undertrykket. Skei Grande fortalte om en samisk mann som lærte «bjørkeris» som sitt første norske ord. Samiske barn kunne møte bjørkeriset hvis de snakket samisk på skolen, det var norsk som var idealet.

Den samme mentaliteten har norsk tegnspråk møtt, og møter fremdeles i dag. Og ifølge Skei Grande blir norsk tegnspråk fortsatt ikke sett på som et av våre norske språk når det er diskusjoner på Stortinget rundt tegnspråk.

Tegnspråk bør bli et valgfag i skolen. Og det må bli sett på som noe positivt om et barn kan et ekstra språk, selv om språket er urdu eller norsk tegnspråk.

I dag blir det nesten sett på som et problem om et barn kan urdu, fram til barnet begynner på universitetet. Først da blir det sett på som en ressurs. Med tiden regner Skei Grande med at forståelsen for at norsk tegnspråk er språk og kultur vil øke, men det går sakte. Vi trenger at folk engasjerer seg og misjonerer for denne saken.

Det dreier seg også om demokrati og deltakelse. Tegnspråklige mennesker må også kunne delta i demokratiet, og det er positivt at flere døve nå er aktivt med i politisk arbeid i Venstre.

Noe av døvekulturen er blitt adoptert av Venstre; den tegnspråklige måten å applaudere på – den stille måten med hendene høyt oppe, uten å klappe. For da kan neste taler ta ordet uten å måtte vente på at den tradisjonelle applausen stilner.

Jorunn Dyngeland Liland

Jorunn Dyngeland Liland er mor til Kristoffer (4) som har fått CI, og fortalte om familiens erfaringer. De er bosatt på Sola i Stavanger.

Historien hun fortalte, er en historie som mange i tegnspråkmiljøet kjenner igjen. Om at barn som får CI slett ikke blir hørende. Om hvor viktig det var med tegnspråk. Og den manglende forståelsen – kommunen som sier «men han prater jo så bra» og holder tilbake.

Dette står i kontrast til at Stavangerområdet faktisk er et av de stedene i Norge hvor man har best tilgang til tegnspråklige opplæringstilbud.

Hennes historie er viktig å fortelle til beslutningstakere og alle som står i en posisjon hvor de kan påvirke døve og hørselshemmedes barns framtid. Selv om barna har rettigheter, er det ikke praksis for at deres rettigheter blir oppfylt.

Mulighetene er der, rettighetene er der, men likevel må foreldrene kjempe for barnas rettigheter.

Et viktig poeng som ble berørt var også kompetansen til de tjenestene som skal gi råd og veiledning. Man kan ikke forvente at kommunene har kompetansen som trengs for å kunne vurdere tegnspråklige tilbud, eller i utgangspunktet kompetanse til å forstå når tegnspråk er riktig.

Det er forskjell på å kjenne til noe, og å ha egen erfaring. Rådgivere mangler ofte denne erfaringen.

Jorunn var tydelig på at statusen til norsk tegnspråk må løftes. Hun vil at hennes sønn skal kunne vokse opp, og oppleve respekt uansett om han uttrykker seg på norsk talespråk eller norsk tegnspråk.

Per Gunnar Johnson og Julia Johnsen Halsebø

Per Gunnar Johnsen og datteren Julia Johnsen Halsebø (18) fortalte også om sine erfaringer. Familien deres var bosatt i Vadsø.

Julia fortalte selv at hun er døv, men fungerer som lett tunghørt med CI. Men det er ikke alltid CI fungerer optimalt, eller i det hele tatt. Hun ble operert da hun var 3 år gammel, og var barn nr. 100 som ble operert ved Rikshospitalet.

Ingen i Vadsø kunne tegnspråk, men foreldrene var tidlig bevisst på at hun måtte kunne tegnspråk. En av begrunnelsene var at hun skulle ikke miste muligheten til å bruke tegnspråktolk når hun tar høyere utdanning.

I 2009 flyttet familien til Harstad, og det var først da Julia fikk tegnspråktolker i undervisningen på skolen. I Vadsø var det ikke mulig å få tak i tolker, og der ble det en mellomløsning med en lærer som kunne tegn. Julia fortalte at det var en ny erfaring for henne å ha tolker i undervisningen, først da fikk hun med seg hva de andre elevene sa og ikke bare læreren.

Det fungerte på et vis i Vadsø og hun hengte ikke etter faglig, men hun satte utrolig stor pris på å kunne ha deltidsopphold ved Møller døveskole i Trondheim. Selv om det bare var to uker av gangen, var det to uker med senkede skuldre og å kunne kommunisere ubesværet med jevnaldrende.

Per Gunnar er selv vært leder i en kommune, og vet at kommunene slett ikke har den kompetansen som kreves for å gi hørselshemmede barn det de har krav på. Spesielt i små kommuner langt fra storbyene er dette en kjempeutfordring.

Da Julia hadde siste deltidssamling på AC Møller skole på 10. trinn, regnet de 11 elevene seg fram til at de hadde hatt til sammen 32 rektorer i hjemmeskolene. Bare 1 av de 32 rektorene hadde kompetanse om tegnspråk.

I slike situasjoner blir det personavhengig, det blir tilfeldig hvor godt tilbud man får. Og mange foreldre til hørselshemmede barn gir opp.

Skolen kunne ikke gi Julia undervisning i tegnspråk, de manglet kompetanse på det. Ville hørende foreldre ha godtatt en beskjed om at barnet deres dessverre ikke får lære engelsk fordi skolen mangler lærere som kan språket? Hun fikk god hjelp av prosjektet «Grenseløs læring» hvor Statped kunne gi fjernundervisning med tegnspråkkyndige lærere. Likevel kan ikke fjernundervisning erstatte sosial kontakt med jevnaldrende.

Per Gunnar forteller også at Vadsø kommune egentlig skal være «norgesmester i integrering» siden det er så mange språk i kommunen – norsk, finsk, russisk og samisk. Men med tegnspråk ble det et problem. Selv om rettighetene er der, mangler det sanksjonsmuligheter for å tvinge fram de beste løsningene. Barnehagepersonellet og lærerne på klassetrinnet gjorde alltid en super innsats ut fra sine forutsetninger.

Julia fortalte at tegnspråk var en stor del av henne identitet, og roste Møller som et samlingssted for tegnspråklig ungdom fra Nord- Norge. I Trondheim finnes det et levende tegnspråkmiljø.

Men Statped har foreslått å dele opp Nord-Norge i egne områder. Det ville resultere i at Julia bare ville ha kunnet møte en eneste jevnaldrende som også er hørselshemmet og kan tegnspråk.

Ingen vil ha denne løsningen, bortsett fra Statped. Og det er store avstander i Nord-Norge. Stort sett er det kortest reisetid å fly til Trondheim enn å reise til andre deler av Nord-Norge.

Julia bruker i dag tolk på videregående skole i Harstad og har planer om å ta høyere utdanning.

Arnfinn Vonen presenterte en oppsummering av hva som er oppnådd i forhold til norsk tegnspråk, og hva som gjenstår. Han trakk frem viktige milepæler for norsk tegnspråk:

1985: Stortingsmelding nr 61 (1984-1985) Om visse sider ved spesialundervisninga og den pedagogisk-psykologiske tenesta. I denne stortingsmeldingen ble norsk tegnspråk anerkjent som språk.

1996: Hørende foreldre får 40 ukers opplæring i tegnspråk gjennom «Se mitt språk».

1997: Forskrift for grunnskolen (fra 1998 kjent som §2-6 i opplæringsloven). Dette gir barn rett til undervisning i og på tegnspråk. Egne læreplaner elever som følger §2-6 i norsk tegnspråk og tre andre fag.

2000: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa, §3-9. Rett til opplæring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø eller med tolk for elever i videregående skole.

2008: Stortingsmelding nr 35 (2007-2008) Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. – Her ble norsk tegnspråk anerkjent som språket til en minoritet og en del av den norske kulturarven.

2013: Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonshemning. – Konvensjonen er også kjent med den engelske forkortelsen CRPD, og gjennom å ratifisere denne påtar Norge seg ansvaret for å fremme tegnspråk og døvesamfunnets språklige identitet.

2016: Rett til tegnspråkopplæring under opplæringspliktig alder i Lov om barnehager – Dette er en videreføring av §2-6, og tydeliggjør rettighetene til hørselshemmede barn i barnehagen.

Men Vonen var tydelig på at selv om mye er oppnådd, er det fortsatt veldig mye som gjenstår.

Det er behov for mer forskning på tegnspråk, rettigheter for hørende barn i tegnspråklige familier og en språklov som lovfester tegnspråkets stilling i samfunnet.

To store utfordringer i dagens situasjon ble trukket fram:

  • Mangel på kompetente fagpersoner som kan undervise i og på tegnspråk.
  • Mangel på gode tegnspråkarenaer hvor barn kan treffe hverandre og tilegne seg levende, naturlig tegnspråk.

Begge disse utfordringene kan knyttes til nedleggelsen av de statlige døveskolene. Snart vil den siste gjenværende – A. C. Møller skole i Trondheim – bli overført til Trondheim kommune. Døveskolene har vært de tradisjonelle arenaene hvor barn kunne lære tegnspråk i et naturlig tegnspråkmiljø, både som heltidselever og deltidselever. Disse arenaene er under press nå.

Når flere tegnspråklige elever blir spredt omkring på nærskoler i hele landet, trenger vi også flere lærere som kan tegnspråk. Lærerutdanningen for døve i Trondheim ble nedlagt i 2010, og den ordinære lærerutdanningen omfatter ikke de egne læreplanene for døve som kom i 1997.

Vonen fortalte også at det er en stor utfordring for de som jobber med tegnspråk i universitets- og høgskolemiljøet at det er så lite kunnskap om tegnspråk i samfunnet generelt. Også blant for eksempel rektorer og andre lokale beslutningstakere.

Tidligere tiders fordommer mot og nedvurdering av tegnspråk sitter fortsatt i det norske samfunnet.

Beate Schie Berntsen

Beate Schie Berntsen og Beate Øhre fra Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse (tidligere NSHP, nå NBHP) holdt et innlegg om språkmiljø og psykisk helse.

De åpnet med å gjengi Verdens helseorganisasjons definisjon av psykisk helse:

 

«en tilstand av velvære, der hvert individ får realisert sitt potensiale, kan håndtere de normale påkjenningene i dagliglivet, kan arbeide produktivt og er i stand til å yte et bidrag til samfunnet»

For å utvikle god psykisk helse, er de de første leveårene viktige. Kommunikasjon og språkutvikling er viktig for psykisk helse, og denne utviklingen starter allerede i spedbarnsalderen. Tidlig kommunikasjon er viktig. For barn og unge er det viktig å forstå egne og andres følelser, følelsesuttrykk, handlinger og reaksjoner for å utvikle god psykisk helse.

Vokser man opp uten naturlig tilgang til et fullverdig språk, kan man risikere å ikke utvikle seg optimalt. Det kan skje hvis man er integrert, men ikke inkludert – da er det fare for sosial isolasjon og ensomhet.

Som voksne er språk en sentral del av en persons identitet. Tospråklige mennesker har mulighet til å bevege seg mellom ulike språkmiljøer, dette gjelder også for døve og hørselshemmede. Å være tospråklig hvor de to språkene er talespråk og tegnspråk, heter på fagspråk bimodal tospråklighet.

Tidlig språkutvikling og mulighet for å formidle seg og være i gjensidig kommunikasjon med omsorgsgiverne er grunnleggende for begrepsdanning og avgjørende for barnets emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling.

I Norge i dag får de aller fleste barn med alvorlig hørselstap CI (cochlea implantat) i løpet av første leveår. Imidlertid tar det kortere eller lengre tid før barnet kan nyttiggjøre seg denne hørselen funksjonelt og kommer i gang med språkutviklingen slik den skjer hos normalthørende barn.

For god kommunikasjon har de fleste hørselshemmede og døve barn i denne perioden behov for visuell kommunikasjon.

NBHP erfarer at talespråklige hørselshemmede og døve pasienter i større grad enn tegnspråklige søker hjelp for plager som er relatert til belastninger og stress som språklige og kommunikative utfordringer medfører.

Dette er viktig kunnskap ettersom gruppen talespråklige tunghørte nå øker på grunn av CI.

Beate Øhre
Mari Kommedal

Mari Kommedal og datteren Astri Frafjord fortalte også om sine erfaringer og opplevelser. Astri vokste opp i Frafjord, omtrent 80 kilometer og en times kjøretur fra Stavanger.

Som mor fikk Mari tidlig klar beskjed om at Auglend skole og tegnspråk var det beste valget for hennes datter, og hun kjørte to timer hver dag til Astri var stor nok til å reise alene.

Astri Frafjord

Og hun har ikke angret på valget. I dag fremstår Astri som en ung og suksessrik døv kvinne som er trygg på seg selv og viser at alt er mulig selv uten hørsel.

Astri har jobbet internasjonalt med blant annet kreftforskning.

Astri selv fortalte om den tryggheten hun fikk gjennom å tilhøre et tegnspråkmiljø, og mener at dersom hun hadde vært integrert hadde hun neppe klart å gjøre en akademisk karriere.

Hun skal begynne å studere til doktorgrad april 2017.

Lubna viser navnetegnet sitt

Lubna Mehdi ble valgt som Årets Forbilde 2016 av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for sitt arbeid med døve barn og unge med innvandrerbakgrunn.

Lubna er født i Pakistan, men vokst opp i Norge. Hun har gått på Voldsløkka barnehage og Vetland skole, og er nå styreleder for Norges Døveforbunds Ungdom og leder for Al-Islaah – «Islam på norsk tegnspråk ».

Lubnas budskap er klart og tydelig:

Norsk tegnspråk har vært min nøkkel til et godt liv.

Hennes foreldre fulgte «Se mitt språk» og hun har også en yngre bror med hørselshemming. I begynnelsen fikk foreldrene sympati fra andre i det pakistanske miljøet. De synes synd på Lubnas foreldre, hvem skulle ta vare på dem når de ble eldre når de hadde funksjonshemmede barn?

I Pakistan er det et begrep som brukes om det å ha funksjonshemmede barn: «mazoor». Det betyr å være unnskyldt. Unnskyld for at mitt barn er funksjonshemmet.

Holdninger til døve og tegnspråk er en utfordring i samfunnet generelt, men er en enda større utfordring i innvandrermiljøet. Og norsk tegnspråk er en viktig nøkkel for å forhindre at hørselshemmede barn Astri Frafjord Astri har jobbet internasjonalt med blant annet kreftforskning. Astri selv fortalte om den tryggheten hun fikk gjennom å tilhøre et tegnspråkmiljø, og mener at dersom hun hadde vært integrert hadde hun neppe klart å gjøre en akademisk karriere. Hun skal begynne å studere til doktorgrad april 2017. i innvandrermiljøet faller utenfor – både generelt i samfunnet og i sin egen familie og nærmiljø.

I dag sier andre i innvandrermiljøet til Lubnas foreldre at de er heldige som har barn som gjør det så godt, til og med bedre enn deres egne funksjonsfriske barn.

Fra venstre: Laila Thorsen (tolk), Trine Skei Grande (V), Ivar Odnes (Sp), Bente Thorsen (FrP), Kathrine Goborg Rehder (tolk), Kristin Vinje (H), Christian Tynning Bjørnø (A), Mariann Eidberg (tolk)

Siste del av dagskonferansen var paneldebatt. I panelet var fem stortingsrepresentanter, hvorav fire medlemmer i Kirke-, utdanningsog forskningskomiteen. Språkviter og forfatter Helene Uri var debattleder.

Christian Tynning Bjørnø sa tidlig i debatten at ingen skal diskrimineres på grunn av sitt språk. Bjørnø var saksordfører for Dokument 8, en innstilling som ble framlagt i Stortinget i 2016.

I denne innstillingen ble Regjeringen bedt om å innføre tegnspråk som valgfag i skolen og at tegnspråk som andrespråk blir en rettighet og en mulighet på samme måte som samisk og finsk i norsk skole, samt se nærmere på hvorvidt rettighetene knyttet til opplæringslovens §2-6 blir oppfylt i kommunene.

Bjørnø tok også opp at det er problematisk at det i dag ikke finnes mulighet for å ta mastergrad i tegnspråk.

Arnfinn Vonen repliserte at master i tegnspråk var tilgjengelig i en periode på 2000-tallet ved Universitetet i Oslo, men dette ble nedlagt grunnet omorganisering. Men fagmiljøet jobber med dette nå, og det er håp om at master i tegnspråk blir gjeninnført i Norge.

Kristin Vinje (H) fremhevet flere ganger at det var viktig å stille krav til tegnspråkkompetanse for lærere, og ha bedre tilsyn i kommunene.

Fra publikum kom May Karin Pilhaug med et engasjert innspill til diskusjonen om kompetanse til lærere som skal undervise i og på tegnspråk. Hvis en lærer overhodet ikke kan tegnspråk, er de kvalifiserte hvis de lærer det for første gang når de tar 30 eller 60 studiepoeng?

Sammenligner man med for eksempel norsk, så har jo en vanlig norsk lærer lært norsk hele livet og gjennom hele grunn- og videregående skole før de tar norsk som fag på universitetet.

Vinje nevnte også at i England har de en modell for å føre tilsyn, med et eget tilsynsapparat. Noe tilsvarende kunne vurderes i Norge, eventuelt kunne Statped få flere muligheter til å gripe inn.

Ivar Odnes (Sp) repliserte at fylkesmennene også burde få styrket tilsyn. Odnes er også leder i KS (Kommunenes Sentralforbund) i Oppland, og påpekte at KS burde vært tilstede på konferansen.

Odnes sa at historiene som ble fortalt i løpet av dagen tyder på at ting ikke fungerer som det skal.

Debattleder Helene Uri leser opp spørsmål fra salen

Utviklingen de siste årene, blant annet med nedleggelsen av døveskolene, gjør at kommunene også må ta større ansvar i forhold til 1/2017 Døves Tidsskrift 27 tegnspråk. Da er det viktig å samarbeide med kommunene, og KS må inn i bildet og bidra til at systemet fungerer. Det skal ikke være personavhengig hvorvidt man får oppfylt sine rettigheter eller ikke.

Odnes la også til at det var en ny opplevelse å føle seg utenfor i kaffepausen siden han ikke kunne tegnspråk, men at det er nyttig for majoriteten å kjenne på dette av og til.

Trine Skei Grande (V) sa at hun opplevde en frustrasjon over at alle var enige om hva som var målet, men ikke om hvordan man kommer i mål.

Skei Grande mener at vi trenger en stortingsmelding om tegnspråk og må fokusere på å endre holdninger fra å se på tegnspråk som et hjelpemiddel knyttet til handikap til et språk. Vi trenger at tegnspråk blir betraktet mer på linje med for eksempel samisk og nynorsk. Skei Grande er også kritisk til at Statped har ansvar for forvaltning av norsk tegnspråk. Statped er ikke laget for å forvalte språk. Norsk tegnspråk er språk og kultur og ikke spesialpedagogikk.

Skei Grande påpekte også at det i 2008 ble vedtatt en stortingsmelding hvor det ble lovet en språklov som inkluderte norsk tegnspråk. Hvor er den blitt av? Kristin Vinje repliserte med at hun ikke visste hvor den er blitt av, men skulle ta det opp med kulturministeren. Flere i panelet samtykket i at dette måtte følges opp.

Bente Thorsen (FrP) sa at hun ønsket god kontakt og dialog med døve og tunghørte, og nevnte også at tegnspråkrettigheter for hørende måtte styrkes.

Hun tok også opp at tilgangen til tolker må styrkes – det må være nok tilgjengelige tegnspråktolker, og det å være tegnspråktolk må være attraktivt som yrke.

Thorsen fortalte også at hun kjente til tilfeller hvor døve ikke fikk tolk i helsevesenet.

Etter paneldebatt oppsummerte Arnfinn Vonen dagen, etterfulgt av sluttord fra Åse Wetås fra Språkrådet og Bjørn A. Kristiansen fra Norges Døveforbund.

Vonen tolket signalene fra dagskonferansen som positive; når det gjelder tegnspråk er det ikke store meningsforskjeller mellom stortingsrepresentanter fra ulike partier. Alle ga uttrykk om ønske om å løfte norsk tegnspråk.

Utfordringen framover blir å omsette dette til praksis.